Herresthal skriver:
«Vi satt i dødsskyggens dal, og nå – for en mai! Guds overraskelse er ikke til å fatte.»
Det sa Eivind Berggrav under gudstjenesten på Akershus festning den 17. mai 1945. Som Oslo domkirkes biskop hadde han i krigsårene spilt en sentral rolle i kirkekampen. Denne våren er det 75 år siden kirkeklokkene ringte freden inn, og det skal markeres på forskjellige måter og feires med en jubileumsgudstjeneste den 8. mai 2020.
I krigsårene stod Domkirken i sentrum for flere dramatiske hendelser. Da domprost Johannes Hygen skulle forrette langfredagsgudstjenesten i 1942 som erstatning for Berggrav, som hadde fått taleforbud, marsjerte hirden inn og stilte seg opp i midtgangen. Utenfor kirken stormet hirdmenn mot folkemengden, som sang salmer og fedrelandssanger.
Når domkantor Arild Sandvold øvde orgel, benyttet han anledningen til å høre sendinger fra London på sin radio langt inne og oppe blant pipene i orgelhuset.
Tusenvis av mennesker strømmet til når han og Oslo domkor arrangerte musikkandakter. Etter at motstandsbevegelsen i 1944 hadde oppfordret til full boikott av alle offentlige konserter som kunne tas til inntekt for nazistene, fortsatte Sandvold å invitere «gode nordmenn» til store orgelkonserter uten at NS-biskop Lars Andreas Frøyland ante det.
Den siste gudstjenesten i Domkirken før frigjøringen fant sted i forbindelse med Kristen Samlings årsstevne den 6. mai 1945. Frøyland prekte om kirkens enhet og syntes han så tegn til at «den skjebnesvangre kløft» som skilte de kristne i Norge fra hverandre, var i ferd med å forsvinne. «La oss gå inn for forsoning», sa han. Han kan umulig ha forstått hvor lang tid det ville ta å lege alle sår. Den 8. mai og de følgende ukene ble en både gledens og sorgens tid.